Željko Ivanković (Foto: Roni Brmalj)
Željko Ivanković (Foto: Roni Brmalj)

Željko Ivanković

Bosanskohercegovačka poezija

Iz moje kuće raste drvo

Iz: Raskoš, hladna mjesečina (2002)

Iz moje kuće raste drvo.
Iz moje kuće bez krova
već sedam godina raste drvo.
Iz moje kuće raste mrak,
raste veliki gusti mrak.
Mrak dug sedam godina,
sedam biblijskih godina.
Iz moje kuće raste drvo.
U krošnju nejaka drveta
uselio se vjetar, uselila se
studen, uselila se zebnja iz
posljednje molitve moje majke.
U krošnju nejaka drveta uselilo
se čekanje, čekanje zeleno
kao trava na njezinoj humci.
A nas nema. Nas nema.
kuće naše nema.
Sedam godina, sedam dugih
biblijskih godina.

Hod na prstima

Iz: Dnevnik melankolije (2008)

Ništa mi u djetinjstvu
nije bilo tako veliko i
teško kao crkvena vrata,
ništa nedokučivo kao
kvaka na njima,
taj put do Boga u
njegovoj dalekoj utvrdi s
malom titrajućom svjetlosti.
I koliko god se trudio
uvijek je tu trebala
i majčina ruka.
Osim nje, sjećam se još
njezina glasa koji je
stišavala na ulazu
u crkvu, ali i hoda
na vrhovima prstiju.
Tako je bila tiha još
jedino kad je ulazila
u sobu u kojoj je,
umoran od teška rada,
spavao moj otac.

Franjo Likar (1928–2023): Instalacija / Installation
Franjo Likar (1928–2023): Instalacija / Installation

Ljubičasti menuet

Iz: Sjene, sve dulje (2012)

Kad umiru boje, najdulje
se opire ljubičasta. Sjetna,
zaigrana, titra, skriva se.
Tko zna je li uopće boja?!
Možda samo zavjesa između
ovdje i nigdje. Paučina?
Kad umiru riječi,
zadnja umire – majka.
Opire se ljubavlju koja
nam pomaže proći kroz
zavjesu. Ljubičastu!
Ljubav protiv smrti – varka
zbog koje postoji ljubičasto.

Pokušaj pogodbe sa smrti

Iz: Sjene, sve dulje (2012)

Čak je i Bog otpočinuo sedmi dan,
jedino ona nema neradni dan. Smrt!
Nikako da otpočine, da ode na izlet,
na zabavu, u svatove, zaigra se karata
u staračkom domu. Nikako da zaluta,
ogladni, zapije se, zaboravi se s djecom
u prašini, da prespava loš kišni dan ili
bolesna koji dan odleži uz tople čajeve.

Čak je i Bog otpočinuo sedmi dan.

Hej, smrti, budi mi danas ljubavnica,
danas ne idi nikamo, zaboravi na sve,
ne idi iz moga kreveta. Budi zaboravna
bestidnica! Ne idi, čak i ako ću te
razočarati, ja loš ljubavnik i loš
smrtnik oduvijek. Pa, možeš to
sebi barem jednom dopustiti.

Željko Ivanković
Fotografija autora: Roni Brmalj

Željko Ivanković, rođen je u Varešu 1954. Živi u Sarajevu. Bosanskohercegovački i hrvatski pjesnik i pisac romana, priča, monografija i putopisa, esejist i urednik. Uređivao je mnoge književne časopise i antologije. Njegov prva pjesnička zbirka Nešto od onog što jest objavljena je 1978. Potom je objavio preko 60 knjiga, od kojih dvadesetak knjiga poezije. Dobitnik je niza književnih nagrada za poeziju, prozu, esej i radio-dramu, nagrade »Ksaver Šandor Gjalski« za roman Rat i sjećanje, a za knjigu eseja (D)ogledi, III dobio je Šimićevu nagradu. Preveo je desetak knjiga sa njemačkog na hrvatski.

Njegovi književni radovi su prevođeni na mnoge strane jezike i esperanto, a izbori poezije na francuski Petite histoire d’une tristesse (Mala historija tuge) 2012, slovenski Hoja po prstih (Hod na prstima) 2013. i bugarski Ходене на пръсти (Hod na prstima) 2016. Izbor iz pjesničkih zbirki Željka Ivankovića Orfej iz Doline željeza objavljen je u Sarajevu 2021. Za najnoviju autentičnu i melodičnu zbirku introspektivne poezije Maslačci plaču na kiši dobio je nagradu »Nikola Šop« 2025.

Bosnisk-hercegovinsk poesi

Ett träd växer ur mitt hus

Från: Raskoš, hladna mjesečina / Överflöd, kallt månsken (2002)

Ett träd växer ur mitt hus.
Ett träd växer under sju år
ur mitt hus utan tak.
Ur mitt hus växer mörkret,
växer ett stort förtätat mörker.
Mörkret är sju år långt,
sju bibliska år långt.
Ett träd växer ur mitt hus.
I det späda trädets krona
har vinden flyttat in, kylan flyttat in
oron från mors sista bön flyttat in.
Väntan flyttade in i trädets späda krona,
en väntan så grön
som gräset på hennes gravkulle.
Och vi är borta. Vi är borta.
Vårt hus är borta.
Sju år, sju långa
bibliska år.

Att gå på tå

Från: Dnevnik melankolije / Melankolins dagbok (2008)

Ingenting i min barndom
var så stort
och tungt som kyrkdörren,
ingenting så outgrundligt
som dess dörrvred,
vägen in till Gud
i hans avlägsna fästning
med dess små fladdrande ljus.
Och hur jag än försökte,
behövde jag alltid
min mors hand.
Dessutom minns jag
hennes röst
hon sänkte den
när hon gick in i kyrkan,
hur hon gick på tå.
Enda andra gången
hon var så tyst
var när hon kom in i rummet
där far sov
trött av hårt arbete.

Nikola Njirić (1921–2002): Ptica / Fågel (1999)
Nikola Njirić (1921–2002): Ptica / Fågel (1999)

Lila menuett

Från: Sjene, sve dulje / Skuggorna blir längre (2012)

När färgerna dör bort, är motståndet
hos lila störst. Sorgsen,
lekfull, darrande, den gömmer sig.
Är den ens en färg?!
Kanske bara ett skynke mellan
här och inget. Ett spindelnät?
När ord dör bort,
dör också det sista – mor.
Med kärleken som motstånd
hjälper den oss genom
ridån. Den lila!
Kärleken mot döden – villan
som gör att det finns lila.

Ett försök till uppgörelse med döden

Från: Sjene, sve dulje / Skuggorna blir längre (2012)

Till och med Gud vilade den sjunde dagen,
men hon tar ingen ledig dag. Döden!
Hon får ingen vila, kan inte resa bort,
gå på fest, eller bröllop, eller spela kort
på ett ålderdomshem. Hon kan inte gå vilse,
bli hungrig, fyllna till, glömma sig med barnen
i smutsen, sova sig genom en regnig dag
eller bädda ner sig med varmt te när hon är sjuk.
Till och med Gud vilade på den sjunde dagen.
Kom död, var min älskarinna idag,
gå ingen annanstans idag, glöm allt annat,
lämna inte min säng. Var en glömsk,
oanständig kvinna! Stanna hos mig, även om jag
gör dig besviken, jag är en undermålig älskare
och ständigt en dålig och dödlig människa. Men,
tillåt dig det, åtminstone denna gång.

Željko Ivanković
Översatt från kroatiska av Haris Tucaković och Freke Räihä
Författarfoto av Roni Brmalj

Željko Ivanković, född 1954 i Vareš, Bosnien och Hercegovina. Bor i Sarajevo. Bosnisk-hercegovinsk och kroatisk poet och författare, skriver romaner, berättelser, monografier och reseskildringar; essäist och redaktör. Har redigerat många litteraturtidskrifter och antologier. Hans första diktsamling Nešto od onog što jest (Något av det som är) utgavs 1978. Därefter gav han ut över 60 böcker, varav ett tjugotal poesisamlingar. Har mottagit ett antal litterära priser för sin poesi, prosa och ett radiodrama, inklusive Ksaver Šandor Gjalski-priset för romanen Rat i sjećanje (Krig och ett minne) och Šimić-priset för essäsamlingen (D)ogledi, III. Har översatt tio böcker från tyska till kroatiska.

Hans litterära verk har översatts till många främmande språk och esperanto, och utvalda dikter till franska Petite histoire d’une tristesse (En liten historia om sorg) år 2012, slovenska Hoja po prstih (Att gå på tå) år 2013 och bulgariska Ходене на пръсти (Att gå på tå) år 2016. Ett urval från Željko Ivankovićs diktsamlingar Orfej iz Doline željeza (Orfeus från Järndalen) utgavs i Sarajevo år 2021. För sin senaste autentiska och melodiska samling av introspektiva dikter Maslačci plaču na kiši (Maskrosor gråter i regnet) fick han Nikola Šop-priset.

Bosnisk-hercegovinsk poesi

Et træ vokser ud af mit hus

Fra: Raskoš, hladna mjesečina / Overflod, koldt måneskin (2002)

Et træ vokser ud af mit hus.
Et træ er i syv år vokset
ud af mit tagløse hus.
Der vokser mørke fra mit hus,
der vokser et stort, tæt mørke.
Et mørke, syv år langt,
syv bibelske år.
Et træ vokser ud af mit hus.
Vinden er flyttet ind i kronen
på det skrøbelige træ, kulden
er flyttet ind, angsten fra
min mors sidste bøn er flyttet ind.
En venten er flyttet ind i kronen
på det spinkle træ, en venten, grøn
som græsset på hendes gravhøj.
Og vi er væk. Vi er væk.
Vores hus er også væk.
Syv år, syv lange
bibelske år.

At gå på tæer

Fra: Dnevnik melankolije / Melankoliens dagbog (2008)

Intet i min barndom
var så stort og
tungt som kirkedøren,
intet så uhåndgribeligt som
dørhåndtaget,
vejen til Gud i
hans fjerne fæstning med
et lille blafrende lys.
Og uanset hvor hårdt jeg prøvede,
var min mors hånd
altid nødvendig.
Udover hende husker jeg også
hendes stemme, som hun
sænkede ved indgangen
til kirken, men også
hendes gang på tæerne.
Hun var kun så stille,
når hun listede ind
i værelset,
hvor min far, sov
træt af det hårde arbejde.

Oversat fra kroatisk af Milena Rudež og Frej Larsen

Jusuf-Jusa Nikšić (1925–2020: Na kraju kao i na početku / Til sidst som til begyndelsen (1967)
Jusuf-Jusa Nikšić (1925–2020: Na kraju kao i na početku / Til sidst som til begyndelsen (1967)

Violet menuet

Fra: Sjene, sve dulje / Skyggerne bliver længere (2012)

Når farverne dør bort, holder den violette
længst stand. Melankolsk, henført,
sitrende gemmer den sig.
Hvem ved om det overhovedet er en farve?!
Måske er det bare et forhæng mellem
dette sted og intetsteds. Et spindelvæv?
Når ordene dør bort,
er det sidste ord der dør mor.
Det holder stand med en kærlighed
som gør det lettere for os at passere
igennem forhænget. Der er violet!
Kærligheden over for døden er et bedrag
– og grunden til at farven violet eksisterer.

Oversat fra kroatisk af Jane Kabel

Et forsøg på at forhandle med døden

Fra: Sjene, sve dulje / Skyggerne bliver længere (2012)

Selv Gud hvilede på den syvende dag,
kun hun har aldrig fri. Døden!
Ingen mulighed for at hvile sig på, tage på tur,
gå til fest, til bryllup, spille kort
på plejehjem. Ingen mulighed for at fare vild,
være sulten, være fuld, glemme tiden med børnene
i støvet, at sove længe en dårlig regnfuld dag eller
lægge sig syg et par dage med varm te.
Selv Gud hvilede på den syvende dag.
Hej død, vær min elskerinde i dag,
gå ingen steder i dag, glem alt,
forlad ikke min seng. Vær glemsom,
du skamløse! Gå ikke, selvom jeg skuffer dig,
jeg er en dårlig elsker og en dårlig
dødelig for altid. Nåh, det kan du
vel tillade dig en enkelt gang.

Željko Ivanković
Oversat fra kroatisk af Milena Rudež og Frej Larsen
Forfatterfoto af Roni Brmalj

Željko Ivanković, født i 1954 i Vareš, Bosnien-Hercegovina. Bor i Sarajevo. Bosnisk-hercegovinsk og kroatisk digter og forfatter, skriver romaner, historier, monografier og rejseskildringer; essayist og redaktør. Har redigeret mange litteraturtidsskrifter og antologier. Hans første digtsamling Nešto od onog što jest (Noget af det som findes) udkom i 1978. Efterfølgende har han udgivet over 60 bøger, heraf en snes digtsamlinger. Har modtaget en række litterære priser for lyrik, prosa og et radiodrama, bl.a. Ksaver Šandor Gjalski-prisen for romanen Rat i sjećanje (Krig og et minde), og Šimić-prisen for essaysamlingen (D)ogledi, III. Har oversat ti bøger fra tysk til kroatisk.

Hans litterære værker er oversat til mange fremmedsprog og esperanto, og udvalgte digte til fransk Petite histoire d’une tristesse (En lille historie om tristhed) i 2012, slovensk Hoja po prstih (At gå på tæer) i 2013 og bulgarsk Ходене на пръсти (At gå på tæer) i 2016. Et udvalg fra Željko Ivankovićs digtsamlinger Orfej iz Doline željeza (Orfeus fra Jerndalen) er udgivet i Sarajevo i 2021. For sin seneste autentiske og melodiske samling af introspektive digte Maslačci plaču na kiši (Mælkebøtter der græder i regn) modtog han Nikola Šop-prisen 2025.

Ova stranica dostupna je i na: SE

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Etiam mattis diam at quam viverra ullamcorper eget eu orci.

Zeen Subscribe
A customizable subscription slide-in box to promote your newsletter
[mc4wp_form id="314"]